Den slags uforutsigbare mennesker, enkeltpersoner uten grenser som vi fleste andre innrammet av har alltid fascinert meg. Kanskje er det fordi de ikke er kjedelige. Det er rett og slett mer interessant for folk som kan finne litt om noe annet enn de som følger et klart mønster. Nå kanskje man kan argumentere for at mangel på grenser og mønstre er også en form for mønster og at i det lange løp blir lei av disse menneskene også bare at de er mer stressende og vanskelig. Men jeg ærlig talt ikke vet, jeg vet ikke nok grenseløs folk til å trekke noen reelle konklusjoner om det. Jeg har et gap i gule flekken vedrørende dette området, kan du si. Men jeg kan i hvert fall tenke seg at det ville være litt kjedelig å ha å gjøre med personlighet og er totalt uforutsigbar i det lange løp. Det sannsynligvis ikke ønsker å overlate en slik person er en viktig oppgave hvis det er svært usikkert om han vil dukke opp i det hele tatt eller selv utføre sin plikt tilstrekkelig. Nei, trenger du ikke ønsker å arbeide mer folk slikt. Private samvær derimot, er selvfølgelig en annen sak, selv om jeg mistenker at det kan være litt irriterende det.